Hvorfor hunden din ikke hører – selv om den kan kommandoen

Jeg husker veldig godt den første turen med whippeten min, Pontus. Min første hund som voksen. Vi hadde selvsagt gått på kurs og trent masse på innkalling, og jeg tenkte nok at vi hadde gjort “alt riktig”.

Whippet er en rase som er bygd for fart, og som trenger å få brukt kroppen sin.
Så vi dro ut på en stor gresslette, med skogen like ved. Endelig skulle han få løpe løs.

Pontus løp og lekte. Var i sitt ess. Så skjer det.

En hare hopper ut fra skogkanten. Whippet og hare. Du kan jo tenke deg utfallet.

Pontus skyter fart etter, og jeg begynner å rope inn – ganske i panikk, skal jeg innrømme. Én gang. To ganger. Flere.

Virker det?

Nei.

Heldigvis var haren rask. Den forsvant inn i skogen og ristet av seg Pontus ganske fort.
Han kom tilbake til meg igjen på gresset.

Og der sto jeg. Som ny hundeeier, med en klump i magen og én tanke i hodet:

Vi har mislyktes. Vi kan tydeligvis ikke innkalling likevel – han hørte jo ikke på når det virkelig gjaldt.

Kjenner du deg igjen?

Du har kanskje opplevd noe lignende:

Hunden kan “sitt”.
Den kan “innkalling”.
Den kan egentlig det du ber om.

Men så skjer det noe. Dere er ute. Noe beveger seg, eller noe frister hunden. Og plutselig er det som om alt er borte – all treningen og tiden dere har lagt ned.

Hunden hører ikke, reagerer ikke, og velger deg rett og slett bort.

Så hva er det egentlig som skjer?

Problemet er sjelden at hunden ikke kan det

I ettertid ser jeg det mye klarere med Pontus.

Vi hadde trent innkalling – ja.
Men vi hadde trent i trygge omgivelser, uten forstyrrelser.

Vi hadde aldri trent innkalling samtidig som noe beveget seg.
Aldri trent når noe trigget jaktinstinktet hans.
Aldri trent i en situasjon som faktisk lignet det som skjedde med haren.

De fleste hunder lærer kommandoer ganske raskt i trygge omgivelser, som hjemme, på kjøkkenet eller ute på gårdsplassen.

Og der er det lett å lykkes, fordi:

• det er lite som distraherer
• stressnivået er lavt
• hunden har fullt fokus på deg

Men det betyr ikke at hunden har lært ferdigheten.

Det betyr bare at den har lært den i én situasjon.

Når det gjelder, er det noe helt annet som styrer

Tilbake til Pontus og haren.

Det som skjer i hunden i det øyeblikket, er ikke ulydighet. Det er instinkter – medfødte egenskaper som ligger dypt i hunden.

Spesielt jaktinstinktet, som hos enkelte raser er sterkt fremavlet over generasjoner.

• Bevegelse trigger jakt
• Lukter og lyder skjerper sansene
• Kroppen går i beredskap

Pulsen øker, fokuset snevres inn, og adrenalinet tar over.

Og i det øyeblikket konkurrerer du ikke bare med deg selv som eier – du konkurrerer med noe som ligger dypt i hunden: motivasjon og drift.

Det var akkurat det jeg kjente på med Pontus.
At jeg plutselig ikke “nådde inn” lenger.

Du har ikke trent på det som faktisk gjelder

Dette er kanskje det viktigste punktet: Mange trener kommandoer. Færre trener situasjoner.

En hund som skal høre på deg ute, må få øve på:

• forstyrrelser
• bevegelse
• spenning
• egne impulser
• forskjellige steder

Det var dette vi manglet. Vi hadde trent på “innkalling”. Men vi hadde ikke trent på innkalling, med ulike forstyrrelser.

Generalisering – det som tar tid

Hunder er ikke så flinke til å overføre læring som vi ofte tror.

“Sitt” inne er ikke det samme som “sitt” ute.
“Kom” hjemme på gårdsplassen er ikke det samme som “kom” når noe løper foran hunden.

For oss er det samme ord, men for hunden er det en helt ny situasjon. Derfor må vi lære hunden at det samme gjelder overalt. ‘Kom’ og ‘sitt’ skal bety det samme – inne, ute på gårdsplassen, i skogen, hos naboen, på bytur, eller når katten løper over veien.

Dette kaller vi generalisering. Og det tar tid.

Selvkontroll slår lydighet

Det du egentlig ønsker deg, er ikke en hund som bare kan kommandoer.

Du vil ha en hund som:

• klarer å stoppe seg selv
• tar gode valg
• klarer å velge deg – selv når det er vanskelig

Dette er selvkontroll. Og det er akkurat dette vi jobber med – både med fuglehunder og familiehunder.

Vanlige feil mange gjør

Det er lett å gå i de samme fellene:

Man går for fort frem
→ Hunden får oppgaver den ikke er klar for

Man trener mest der det er lett
→ Alt fungerer hjemme, lite ute

Man gjentar kommandoer
→ “Inn, inn, inn…”
→ Hunden lærer å ignorere første beskjed

Man trener bare når det gjelder
→ Da er det allerede for sent

Hva bør du gjøre i stedet?

Tenk små steg, og start i situasjoner der hunden faktisk kan lykkes.

For eksempel:

• Tren med forstyrrelser på avstand
• Velg rolige omgivelser ute først
• Øk vanskelighetsnivået gradvis
• Hold øktene korte

Bygg stein på stein.

Hvordan kunne en slik situasjon sett ut med Pontus, Whippeten min? For eksempel så måtte vi gradvis ha tilvent «kom» med ulike forstyrrelser. I starten kunne det vært andre mennesker, som er med på treningen og som kanskje gradvis kan forstyrre med å klappe, være glad, prøve å lokke hunden imens den skal komme til deg. Så kan hjelperen kanskje komme frem med en tennisball. Kanskje det holder at hjelperen holder ballen rolig i starten, kanskje øke med å kaste den i hånda, for så «ildprøven» hvor en kaster ballen motsatt vei av hunden i det den løper inn til oss på innkalling.

Dette er noe vi jobber konkret med på kurs hos oss!

En ferdighet – ikke en kommando

Så husk dette: når hunden din ikke hører, er det lett å tenke at den er sta, eller at den tester deg. Men ofte handler det om at den rett og slett ikke har lært det godt nok enda – i alle situasjoner.

Det jeg lærte av Pontus

Den turen med Pontus ble en skikkelig vekker for meg.

Ikke fordi han gjorde noe galt – men fordi jeg forsto hva vi faktisk ikke hadde trent på.

Jeg hadde lært ham en kommando, men jeg hadde ikke lært ham ferdigheten.

Etter det begynte vi å trene annerledes.
Mer ute.
Mer med forstyrrelser.
Mer i situasjoner som lignet det virkelige livet.

Ikke bare når det var lett – men også når det var litt vanskelig.

Til slutt

En hund som virkelig “hører”, er ikke en hund som bare kan ordene dine.

Det er en hund som: forstår, mestrer og klarer å velge deg – også når det er vanskelig